Tears off joy

Jeg sitter på toget på vei inn til Oslo. Skal i et møte med en samarbeidspartner som jeg skal fortelle dere om når den tid er inne.

Jeg sitter her og klarer ikke holde tårene inne. Tårene renner ukontrollert langs kinnet mitt, sikkert litt maskara også?
De andre passasjerene må jo tro noe alvorlig har hent.
Det er det ikke, det er ekte gledestårer.
Jeg kan ikke stoppe dem, det vil jeg for så vidt heller ikke, for disse tårene er mer en velkomne.
Jeg fikk Mail fra Norges rytterforbund i dag morges. De har fått innvilget 3 plasser til VM, og jeg har FÅTT TO AV DISSE?
Begge gutta mine får bli med til VM, og vi reiser alt om to uker.
For noen mennesker er dette ikke så stort, men for meg er dette trolig det største jeg har opplevd i karrieren min.
Jeg har alltid havnet utenfor når det gjelder uttak til mesterskap og aldri fått muligheten til å representere landet mitt.
Med tanke på alderen min og hvor lenge jeg har holdt på med denne sporten, skulle jeg strengt tatt vært med på mer enn hva jeg har klart til nå.
Det har hele tiden dukket opp ting som har hindret meg i å nå målene mine, enten det gjelder skade på meg/hestene, arbeidssituasjon, økonomi, familie osv.
Det har vært en indre motivasjon som hele veien har holdt meg i gang og motet oppe.
Det er en setning som har brent seg fast på netthinnen min. DEN SOM VIL MEST, BLIR TIL SLUTT BEST!!
At jeg får dele dette med to gutter som for 1,5 år siden stod bortgjemt i Ungarn, er bare helt ubeskrivelig.
Sammen har vi klart det umulige.
Det er først nå morroa starter?
Les denne artikkelen, så får du et innblikk i hvordan jeg føler det (sikkert fler som kjenne seg igjen.)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *